Sampling og bruk av overflødige og forkastede materialer har forekommet i kunsten siden collage og montasjeteknikker ble introdusert i begynnelsen av forrige århundre. I samtidskunsten blir gjerne hverdagslige materialer og kjent ikonografi oppfattet som remedier til å viske ut grensene mellom kunst og liv. I takt med økende urbanisering, masseproduksjon og global innflytelse er imidlertid ikke uttrykksmidlene Fornes anvender seg av lenger en del av vår kollektive hukommelse. De fungerer heller som vage påminnelser om hvordan livet en gang var.

Vetti, er ikke bare tittelen på et av broderiene der motivet av en typisk norsk fjellgård brer seg ut over en rosarutete kjøkkenduk. Det er også det virkelige navnet på en av de mange gårdene Fornes har oppsøkt foran utførelsene av utstillingens granskende kunstprosjekt. Den visuelle uttrykksformen er personlig og gjenkjennelig fra hennes tidligere arbeider. Snudd på karikert, har hun fremstilt stedets karakteristisk rufsete og vindskeive gamle bygninger. Det er som om de personifiserer de krokete og værbitte, men sterke arbeidsfolkene jeg ser for meg som forpaktere av denne gården i mangfoldige generasjoner, og som nå er glemte.

Dette får meg til å tenke på feministisk kunst tidlig på 70-tallet som hadde til hensikt å hylle kvinners kreative historie. På lignende måter vekker Fornes' broderier også minner om levde kvinneliv og kvinners historisk sett usynliggjorte ansvar for hjem og familie. Hennes transparente komposisjoner og løse, uhøytidelige sting fremhever sporene etter deres arbeid. Slitasje, og rester etter gamle reparasjoner og tradisjonsbundet håndverk kontrasterer Fornes underfundige sømmer og viser prøver på kunnskap og teknikker som en gang hadde en økonomisk verdi. Kristine Fornes' eksperimentelle broderistrategi inkluderer dem på sin spesielle måte i kunstverkets økonomi og gir på den måten dette håndlaget en fornyet stemme og gyldighet som politisk uttrykksform.