I utstillingen SUB PROSPEKT presenterer Kristine Fornes broderier
med utgangspunkt i
steder i Oslo gjennom ulike tidsperioder. Fra middelalderens kirker,
via 1800-tallets fornøyelsessteder til Operahuset - byens nyeste
"storstue". Inspirasjonen kommer fra fortidens prospektkunst.
Men med ordet sub i tillegg aner vi at det her handler om noe mer
enn fine fasader og nydelige utsikter.
Sub tar
oss bokstavelig talt med under jorda i broderiene, til arkitekturens
og byggenes forankringer, og kanskje til og med til vrengesidene
av de urbane omgivelsene. Tittelen indikerer at det nettopp kan
finnes noe ved prospektenes vennlige overflater man nødvendigvis
ikke snakker så høyt om.
Med fritt
broderi og flytende sting tegner Kristine Fornes opp utsnitt av
byen iblandet kunsthistoriske elementer, sagn og myter. Her er steder
som fremdeles eksisterer, og steder som nå er borte. Dyr,
mennesker og arkitektur veves sammen i mulige, faktiske og umulige
kombinasjoner. Det realistiske og det surrealistiske går hånd
i hånd.
Om vi
tillater oss å legge til side det rent rasjonelle blikket
- vi vet ganske godt at skilpadder neppe flyr over byen, og at det
hører til sjeldenhetene at ulveskikkelser finner det for
godt å komme på besøk - opplever vi at disse
underlige elementene på en forunderlig måte hører
hjemme akkurat der kunstneren har plassert dem.
For Kristine
Fornes er historie og fortelling produktive felt i spennet mellom
det som har skjedd, det som kunne ha skjedd, og ikke minst det som
aldri i livet finner veien til virkeligheten. Hun forvalter dette
materialet med fortellerens magiske frihet. Det er som om hun gir
historiske fakta en ny mulighet. Vi kan nesten kalle hennes metode
for en slags "kontrafaktisk" historiefortelling omgitt
av et umiskjennelig magisk realistisk univers.
I dette
lekne universet finnes en burlesk og uryddig folkelighet. Et folklorisk
fargespill som ikke alltid passer inn, gjerne ligger på lur
eller kan sprette fram når som helst for å forstyrre
det offisielle bildet/prospektet. Denne folkelige motkraften utøver
stadig press og sørger for at makten aldri tar fullt og helt
over.
For Kristine
Fornes tar derfor ikke fortellingene til på en blank og ubrukt
flate. Tekstilene, der broderiene finner sted, er selv fulle av
levd liv og egne sub-historier. Hvem sov på lakenene, hvem
inntok måltider ved dukene, hvem var tiltenkt dressen som
aldri ble sydd ferdig? Vi ser kun sporene etter opplevelser og erfaringer.
Hun broderer slik sett fram undertekstene. I broderiets langsomme
tilblivelse får fortellingene god tid til å folde seg
ut.
Kristine
Fornes' broderier åpner seg ikke bare opp mot forgjengelighet,
tid og historie. Kanskje mest av alt minner hun oss på at
vi ikke må glemme selve evnen til å fortelle. Uten fortellingene,
både de faktiske og de fantastiske, ville vi ikke lenger kunne
relatere oss til sammenhengene i liv og tilværelse.
|